Sider

mandag 28. april 2014

Kan det være nødvendig?

“Viljen frigjør, eller feller”. Sitatet tror jeg er fra Brand. Ibsens Brand.

Noen ganger stemmer det, noen ganger kan viljen ville så mye den vil uten at det betyr noe.

Nå sitter jeg her hjemme og prøver å lade. Jeg har meditert, noe som hjelper ganske mye for å finne balansen. Det hjelper meg med å sortere tanker, kvitte meg med unødvendigheter osv.
Men det er ikke så lett å meditere i allergisesongen.

 

Midt inne i det øyeblikket der man kjenner at man glir inn i den “transen”, eller hva man skal kalle det, så aaaatsjooo… og aaatsjo.. og aaaaaaatssjoo.. Øyeblikket er over.
I tillegg blir kroppen ENDA mattere, hodet enda mer ullent, og enda en sykdomsirritasjon tar form. Jeg blir nemlig så irritert for at jeg er syk. Både ME, stoffskifte, allergi.. jeg synes det er sååå unødvendig. Kan det være nødvendig å få alt mulig ræl? Jeg har sikkert gjort noe gæærnt. Det er sikkert mange som har løsningen også. Enten trykke på foten min, setter nåler i meg, pushe sukkerpiller, banke på forskjellige deler av kroppen.. lista for gode råd er laaaang. Og jeg har prøvd det alt det jeg never her, og mer til.

FOR:

Kan det være nødvendig å måtte hvile for så KANSKJE å delta litt i det sosiale liv, og så i etterkant hvile enda mer? Kan det være nødvendig å måtte prioritere ting så nøye? Kan man ikke noen ganger stille opp både for andre OG seg selv, uten å måtte være helt vrak i etterkant og smått angre på at man gjorde noe som helst?

Jeg tok 15 minutter med disse tankene i dag, skisserte kjapt på telefonen mens jeg satt og ventet på legekontoret. I år har jeg alt mulig av allergimedisin; tabletter, nesespray, øyedråper OG pustemedisin.
Akupunktur har ikke hjulpet. Ikke fotsone. Ikke homeopati. Ikke tankefelt. Ikke kosthold. Ikke psykolog. Ikke healing.

Der. Nå er jeg ferdig med denne greia. Allergien er som den er. Formen er som den er. Jeg får nå over det jeg når over, og så må jeg fokusere på det jeg har lært meg til; ha et best mulig liv innenfor de rammene jeg har. Det er ikke så verst! Smilefjes 

 

(PS: når jeg nå får gode tips av folk som mener de har løsningen på utfordringene mine så sier jeg “Tusen takk. Jeg setter det på lista.” Istedenfor å være uhøflig, avvisende og få folk til å føle seg utilstrekkelige så takker jeg og tar i mot. Mesteparten jeg får foreslått har jeg forsøkt. )

 

 


 

fredag 25. april 2014

Bite i det sure..

Jeg liker ikke shopping noe særlig. Dvs, jeg liker ikke å gå i butikker.
Det er slitsomt, varmt, kjedelig og forvirrende.

 

Og er det noe jeg liker enda dårligere enn vanlige butikker, så er det bruktbutikker og loppemarkeder og denslags. Enda mer slitsomt, enda varmere, kjedeligere og enda mer forvirrende når man må vurdere om noe er i god nok stand, til en god nok pris osv..
Og så er det en million energier fra ting og tang. Pyton.

MEN; jeg liker jo å gjøre gode kjøp når det er noe jeg skal ha, og jeg elsker virkelig gjenbruk. Jeg digger at ting går i arv, at flere kan ha glede av samme tingene, at man kan gjøre gode bruktkjøp osv.


Du skjønner da at jeg har en utfordring, ikke sant?

Kjøpte nylig ny spisestue via en Facebookgruppe. Strøken, ikke ei ripe, 8 stoler, bord og tilleggsplate i heltre eik for 3000. Lovely!
Nå trenger jeg noen nye møbler til verandaen, samt en hylle. Hylla har jeg egentlig bestemt meg for, og vurderer å overtale min kjære mann til en IKEA-tur seint en fredagskveld. Det har vi nemlig gjort før, da er det meeeget glissent der inne, og hakke mer overlevbart for meg. Korreksjon; jeg liker jo egentlig IKEA. Digger, IKEA.

Tilbake til verandamøblene, vi trenger flere stoler og et nytt bord. Det gamle bordet er lite og vaklete og ganske usexy. Må. Ha. Nytt.

Så da tenker jeg da. Titter litt rundt og prøve å finne noe fint og billig.

STOKE Hagesett

(Bilde lånt fra Bohus.no)

onsdag 23. april 2014

Egenskaper og en tanke

Sykdommen ME – Myalgisk encefalopati – er en dum sykdom. Det er hevet over enhver tvil.
Så kan man si at en krise i livet, som man kommer seg hel og levene i gjennom, er en forkledd gave. Jeg sier det, ihvertfall. Noe kan en alltid ta med seg videre på godt og vondt. “Aldri så galt at det ikke er godt for noe”, sånn ca..

Jeg ser ikke på ME som en gave, på ingen måte. Vel kan jeg glede meg over vidsynet og noe av klokskapen som har kommet med den, noen egenskaper har fått utvikle seg, andre har mer eller mindre blitt borte. Men kunne jeg velge bort ME så hadde jeg gjort det på røde rappen.

Hvilke egenskaper mener jeg selv at jeg har utviklet?

 



Evnen til å si nei. Først og fremst har jeg lært meg til å si nei. Ikke alltid, men oftere. Det er faktisk helt nødvendig.
Jeg har aldri vært særlig god på det. Ikke fordi jeg har sagt ja for å tekkes andre eller fordi jeg har følt meg smigret over å ha blitt spurt, men fordi jeg liker å være med på ting. Jeg har likt å være et ja-menneske. Ja ga en god følelse.
I ettertid kan jeg se at det kanskje har satt meg i situasjoner hvor andre kan mene at jeg har blitt utnyttet, eller hatt baktanker a la det jeg nevnte over her; for å tekkes andre eller fordi jeg har blitt smigret. Kanskje har de til og med rett i det. Men der og da, det bevisste minnet mitt, er at jeg likte å si ja.

Jeg dveler lite over fortida, egentlig. Gode minner bærer jeg med meg, og så lar jeg det andre fare. Det ligger jo uansett der, i historien min, om jeg dyrker det eller ei, og det er jo der i underbevisstheten, enten sortert i den rette skuffen, eller noe som kanskje gnager litt, men som må håndteres etterhvert.

 


Dialogen med meg selv og andre bevisstheter. Jeg snakket med meg selv før også, men nå kommuniserer jeg dypere og med flere bevisstheter.
Magefølelsen har alltid vært ganske godt utviklet på flere plan, men har blitt både sterkere og tydeligere på enda flere områder. Jeg går ikke udelt til magefølelsen, jeg tar med både hjerte og fornuft på samme tid (hjerte, mage, fornuft, jeg mener det er 3 komponenter nødvendige for å ta den rette avgjørelsen), men er jeg i tvil får magefølelsen råde.
Selv ikke de som har velutviklet magefølelse og instinkt tar alltid de beste avgjørelsene, sånn er det bare. Vi går alle på en smell fra tid til annen. Om noen ikke vil innrømme det, vel, greit for meg. Jeg forsøker å feie for min egen dør.
Min magefølese er lyset. Lys er viktig og en del av andre bevisstheter.

Før overstyrte viljen hos meg. Viljen er fremdeles viktig, men jeg har lært meg at jeg også må ta hensyn til andre ting.



Ta hensyn til meg selv. Hører litt sammen med den indre dialogen, OG det å si nei. Kanskje er det summen av de to?
ME gjør at jeg er nødt til å ta hensyn til meg selv, ofte. Jeg må si nei, jeg må avlyse, jeg må la være å gjøre, jeg må la være å delta. Jeg må velge å hvile, velge å unngå, velge å ha ro, velge med omhu hva som er viktig nok for meg til at jeg skal bruke energi på det.

Alt dette er egentlig greit, men utfordringen er å virkelig godta at det er slik jeg MÅ gjøre det. Gjøre det til et valg. Anerkjenne det.
Og det gjør jeg heldigvis nå. Igjen og igjen. Går de samme rundene med meg selv, og velger på nytt og på nytt.

 

---

Dette er kanskje de 3 viktigste tingene jeg har måttet utvikle. Det fantes der før også, men det var ikke så viktig. Det kunne dyttes vekk til fordel for mer spennende valg.

Så til tanken jeg nevnte i overskriften:

ME er til å se seg litt blind på. Vi tar hensyn i hytt og pine – til oss selv. Det er vanskelig til å begynne med, men så, jeg kan bare snakke for meg selv, så begynner hjernen å jobbe litt for seg selv. Jeg opplever at jeg litt for ofte gjør ting av gammel ME-vane.

Folk med ME vet best selv. Det er helt greit. Vi kjenner kroppen vår, vi kjenner på smerter, begrensninger, utmattelsen. Det er vi som ligger igjen når de andre drar ut i livet.
Men er det forbudt å foreslå andre tankemønstre, måter å håndtere sykdom og hverda på? Det var en tid da jeg ikke ville høre NOE om at jeg kunne gjøre ting på andre måter. Der er jeg heldigvis ikke lenger. Jeg tåler å høre hva andre observerer, og jeg kan ta det seriøst opp til vurdering, eventuelt prøve en endring.

Når jeg leser rundt på erfaringene med ME, så ser jeg jo at vi er ganske lukka. Det kan selvfølgelig være fordi konsekvensene er så store hvis det ikke funker med endring. Men tenk om, tenk om endring er til det bedre? Tenk om vi innimellom “psyker” oss ned, og forbereder oss på en formendring i negativ retning som kun kommer fordi vi på en måte bestemmer oss for at det blir sånn? Vi forutser katastrofene så intenst at det ender i selvoppfyllende profeti?

Jeg vet ikke, jeg er usikker, men jeg har tenkt mye på dette.

Samtidig vet jeg at ME er en fysisk sykdom som ikke er styrt av tankene. Men små marginer kan gjøre sitt til at ting kanskje kunne vært bedre?

--

Kjente at det var godt å få hull på den tanken. Den skal jeg jobbe mer med.

ME eller ikke – ha en god dag! Smilefjes 





 

søndag 20. april 2014

For en påske!

Påsken har vært fantastisk i år. Ikke bare været, men formen min har også vært ganske bra.
Gjengen min har vært bra, jeg har hvilt, jeg har strikket, jeg har sittet på verandaen, jeg har… ja, gjort mye småtteri.

Så klart har jeg unngått en hel del også, og jeg har hatt lange soveøkter og flere stille øyeblikk.

2014-04-16 11.00.55

Påsketreet vårt. I år utvidet med sommerfugler fra Indiska.

 

2014-04-16 11.01.15

Tulipaner må til!

 

Og så et nytt maleri i stua – malt og komponert av husets 12,5 åring, det sier alt;

2014-04-11 15.55.43

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

tirsdag 8. april 2014

Som perler på en snor

Det har skjedd så fine ting i det siste.

Jeg har vært ute og sykla. Herregud så vellykka jeg følte meg da.
Mangler kurven enda, men den skal jeg kjøpe en ettermiddag jeg har bil og sjåfør.
Jeg handla ingredienser i min lokale asiamat-butikk, var innom posten og henta pakke. Jeg låste sykkelen opp og igjen utenfor stedene jeg var.
Sola skinte og vinden var myk mot ansiktet. Jeg sykla litt, trilla litt, tusla litt og koste meg veldig.

Det beste var at jeg antakelig så helt normal ut.
- Hey, hun der er ute og sykler.

Kanskje jeg så sprek ut?

 

(bilde fra gugel

 

Som perler på en snor kom det så noen tilbakemeldinger på noe annet, som virkelig var fine.
Det handler om ME, noe jeg stilte opp på, og som betydde noe for noen.

Jeg ønsker ikke å bli et bilde på sykdommen, jeg tenker lite på den, det handler mer om å håndtere symptomer. Men noen ganger må man gjøre noe for saken, stille opp.
Selv om det ikke kom frem så mye, så var det nok til at noen følte trøst og fellesskap. Noen fikk svar på noe de lurte på, noen søkte råd, og mange bare skrøt. Det haglet inn med sms, epost, meldinger på FB og innboksen der. Stoppa å telle på 50. Overveldende!

Det var fint!

 

 

(bilde fra gugel)

På fredag ble det en fin kveld med kjæresten min. Jeg laget god mat, og han hadde kjøpt med seg god vin hjem. Først og fremst til selskapet på lørdag, men jeg hadde bestilt en flaske tørr hvitvin til risottoen. Han ble, som vanlig, bestyrta over at jeg skulle ha et par desiliter til selve risottoen, men så koste vi oss med resten TIL maten. Det ble min fabuløse risotto med ferske asparges og pannestekt ørret. Litt salat ved siden av.


Ørreten var heeeelt perfekt. Kjøpte et stykke fersk fisk i fiskedisken, valgte selvfølgelig MED skinn, og stekte hele stykket hele veien med skinnsida ned. Bare lot det steke på middels temperatur til jeg så at fisken var i ferd med å dele seg lekkert, og var nesten gjennomstekt. Den hadde en nydelig, rosa kjerne.
Kjenner at jeg får vann i munnen bare ved å snakke om det.
God risotto er veldig godt (og fort gjort)!

 

Fikk faktisk også skryt av middagen jeg laget på lørdag. Det ble indisk aften med god mat og drikke, og hyggelige gjester. Skikkelig innvielse av ny spisestue som vi kjøpte brukt. Den er helt suveren, og vi gleder oss til neste gang vi skal ha gjester.

Utrolig fint med fine ting som skjer, altså. Men alt koster energi, så nå sitter jeg her og koser meg med herlige tilbakeblikk. Det kan man leve godt på, altså!

Kaffen er klar, koppen er fin og det regner ute. Har bestilt nye strikkepinner på nettet, for jeg har et stort og fint prosjekt på gang.
Nemlig Nancy-kofte. Jeg likte den fra før den ble poppis, og blåser egentlig i at det er mange som strikker den. Den er fin. Min skal være i grått:
(bilder fra sandnesgarn.no)

 

 

Det blir koften, men i nesten samme farger som genseren.. litt lysere bunnfarge, bare, og koften har heldigvis ikke lus.. ikke for det, de kunne je gjo bare kuttet ut, men hadde lyst til å strikke kofte.
Skal strikkes i Sisu, og jeg gleder meg skikkelig til å sette i gang. Smilefjes


Ha en god dag! Rødt hjerte